trinenygardsvoll

En helt vanlig dag i april var jeg på jobb i barnehagen. Vi var utendørs, og kledd i full mundur for det skiftende været. Så tikket ei melding inn på telefonen. Det var et dødsbudskap! Navnet lyste mot meg fra displayet, og jeg stoppet med ett å puste. Jeg var som forsteinet, og kjente det begynte å svimle for meg.. En forsvarsmekanisme slo inn, for jeg måtte jo jobbe. Både barna og de flotte menneskene jeg arbeidet med trengte meg. Jeg måtte være sterk og fattet, men kjente at kun kroppen var tilstede. Hodet var forsvunnet i en storm av tanker og følelser. Nå skal jeg faktisk i begravelse. Jeg skulle nå snart ta farvel med et familiemedlem, som var en viktig del av oppveksten min. 

Plutselig var vi på pysjamasflyet fra Molde, datteren min Nora og jeg. Det var onsdag og klokken viste 06.45. En kjølig luft møtte oss den morgenen..
I koffertene våre hadde vi pakket med det vi trengte for de dagene vi skulle være i Narvik/Tysfjord. Men min var så smekkfull at jeg fryktet den skulle sprekke under ferden mot nord. Mannen min Remy måtte sitte på kofferten min for at jeg skulle greie å lukke den!
Begravelsen var rett rundt hjørnet, enten vi var klare for det eller ei. 
Frokosten og iskaffen fortærte vi ombord på flyet, og vi nøt utsikten fra vinduet.

Vel framme i Narvik skinte solen, og malmbyen viste seg fra sin flotteste side. At vi tok med oss solen er jeg nesten overbevist om. For været har vært ganske dårlig i tiden før vi kom, skal vi tro familien. 
Vi stasjonerte oss i Håkvik hvor jeg er oppvokst, som er et koselig byggefelt med mye natur rundt om. Det var veldig fint å kunne få være sammen med sine nærmeste, dagen før vi skulle i begravelsen i Tysfjord. 
 

Annonsørinnhold

Trendy jakker: Disse får frem vårfølelsen

Så kom dagen. Nå skulle vi sette kursen mot Korsnes kirke i Tysfjord, og følge Helge Walther Lian på hans siste reise. Når vi satt på ferga mot Bognes, var det mange tanker som fløy gjennom hodet mitt. Nå var vi på vei mot kirken hvor Helge befant seg. Bare ikke i levende live.. 
Det var utrolig hardt å tenke på. Vi hadde jo sett sånn fram til å få møtt han i sommerferien, og høre han fortelle sine historier, dele av sin kunnskap- og den gode latteren. 
 

Små hvite lys blir tent for Helge.

Presten leser opp noen vers både på norsk og samisk. Kirken var fullsatt, og det duftet fra det vakre blomsterhavet som omkranset kisten.
 «Liten fuggel» av Vamp spilles fra høytaleren, etterfulgt av Hellbillies sin «Den finast eg veit». Sangene som Helge lyttet mye til når han levde. 
Presten forteller at Helge var nært knyttet til naturen, og passet på alt som kunne spire og gro. Også fuglene viet han stor omsorg for, og sørget alltid for at de fikk det de trengte av mat. 
 Vamp var derfor en favoritt, da de lar naturen snakke først i sine låter. 
Tårene triller. Vi blir alle beveget av prestens vakre tale, av sangen som ble sunget live, og av Helges favorittlåter som ble spilt av i kirken. 
 

Til sitt siste hvilested fraktes vår alles kjære Helge. Vi spaserer sammen i tog mot gravlunden hvor våre forfedre ligger.
 Naturen viser tegn til vår, og vi merker nærværet av mange fugler.
 Vi står i ring, og hører presten framføre den siste talen på melodisk vis, som også var på norsk og samisk. Det var utrolig nydelig å høre på opp i det triste. En sterk opplevelse var det å stå der i de kjente omgivelsene, som jeg har løpt rundt i fra barnsben av. Og det å kjenne den samme lukten og høre lyden av fergene som tøffet på sjøen. Nå er jeg blitt ei voksen dame, som har vært med og hedret et menneske som var der for oss i oppveksten. En person som gjorde de små men betydningsfulle tingene som jeg alltid vil ha i minnet. 
 Dette var det minste jeg kunne gjøre for Helge, nemlig å være tilstede på hans siste reise. Hans bortfall vil vi merke godt, og huset hans vil nå stå der stille og tomt..
 

Kisten har blitt senket i jorden, og han er nå blitt forent med naturen han respekterte og elsket.
 

I mine barnehender ga han meg et hjemmelaget krabbesnøre, som jeg skulle hanke inn de store krabbene med. Og benken i tre som vi satt på ved stranden, hadde han selv bygget og båret ned med sine krefter. Brua som sørget for passasje over elven, laget han på kreativt vis av togskinner. 
 Alltid skuet han utover barndoms stranden med omtanke og kjærlighet i sitt blikk. Og for han betydde familien alt. Når vi dro til Tysfjord, hadde sommeren startet, i følge han.
Ikke sjeldent kom han ruslende opp bakken til vårt feriehus, bærende på ei kaffekanne. Mange hyggelige samtaler har det vært, og uforglemmelige øyeblikk har vi sammen hatt.

Du vil aldri bli glemt, for i våre hjerter vil du alltid være gjemt.
 

Hvil i fred.

Dagen glir over til kveld, og familien samles rundt bålpannen hjemme hos Marianne, hennes mann, Mads og deres tre barn. Solen sender sine siste varme stråler, og stemningen kan nesten ikke beskrives! 
Vi koser oss i hverandres selskap, og prater om løst og fast. Latterdøren blir slått opp til elleville historier, fortalt på nordnorsk vis. 

Denne panteren var et fast inventar i sofaen. Men la deg ikke lure av det søte ytret, for han er nemlig en dyktig musejeger! 
Ikke sjeldent bringer han fangsten sin hjem, i håp om å få litt kred fra matmor og matfar. Man kan trygt si at mottakelsen er blandet, men det er absolutt et gode at musebestanden tynnes litt ut i rekkene.
 

Her var vi en tur i slalombakken i Narvikfjellet, i anledning «Ta sjansen» som skulle arrangeres. 
Det var en helt magisk stemning, og med strålende sol! Og jeg var så stolt over å se hva nordlendingene var gode for der oppe.
Narvik er en ski by, og her vokser vi opp med ski på beina og tøffe vintre.

Vi tok fjellheisen videre opp til Narvikfjellet, og et vakkert skue til fjell og hav åpenbarte seg! 
 

Å se utover Narvik på denne måten, bringer tilbake gamle minner. Jeg har til nå bodd 13 år i Møre og Romsdal, men kjenner fremdeles at det gamle savnet til nord vekkes dypt inni meg. Det er både fint og litt vondt på samme tid..

Her bestilte vi oss vafler inne på fjellkafeen. De var store, mettende og like gode som de ser ut på bildet! 

Så var vi på besøk hos Merete og hennes mann, Manuel! Det er alltid så hyggelig å være  hos dem, som også står oppi et oppussingsprosjekt med en villa som har stått der siden krigens dager. Det bærer på mye historie..
Vi gleder oss enormt til den dagen det nydelige huset blir ferdig! 
De vil da få et unikt hjem med en særegen stil og sjarme.

Livet kan by på litt av hvert med sine prøvelser og berikelser. Og vi har nå bestemt oss nå for å inngå en pakt. For sammen er vi sterke, og flere hoder tenker bedre enn ett. Vi skal jobbe sammen mot en god framtid, og være hverandres støttespillere. For livet er skjørt og litt skakk kjørt.
 

Denne flotte karen heter Marve, som er husets overhode hos Merete og Manuel. Han er viden kjent for sitt runde ytre, så vel som for sine mange sprell. 
Har du hatt en dårlig dag, kan du være sikker på at Marve redder dagen. For han er et ekte terapi dyr som du garantert vil elske!
 

Her er vi ved veis ende, og takker for den vakre og opplevelsesrike turen i nord! 
 Vi har fått en utrolig fin og etterlengtet tid med familien, og møtt så flotte mennesker opp i alt det triste. Men bak skyene er himmelen alltid blå, og lykken den skaper vi hvorenn vi går.

Bildet over knipset vi på Gardermoen flyplass, hvor vi ventet på vårt neste fly til Molde. Den lille reisen har bydd på en del tårer, men også utrolig mye glede. Et kjært familiemedlem har vi tatt farvel med og hedret. Og båndet til resten har vi fått styrket. Hverdagen er travel, men vi må investere mer tid til hverandre. 
 

Våren har kjempet mot snøen tidlig i april, og været har vært humørsykt. Men vi gir ikke opp! Plutselig slipper det taket, og vi kan omsider ta fatt på livet igjen. «Lurevår» har blitt et utrykk her nå. Så med dette friskt i minnet, lar vi oss ikke skuffe neste år.. 
 

Min lille hagedrøm har latt vente på seg, men vinduskarmene har vært redningen i den kalde perioden vi har hatt. Og den «stygge» snøen som falt gjorde nytte som slush til barna, laget på saft og brus. Viktig å bruke fersk snø, bare for å ha det sagt:)
 Det fine med dårlig vær, er at innekosen blir ekstra lovlig. Dårlig samvittighet er omtrent ikke eksisterende, og en kan dessuten få gjort unna litt kjedelige oppgaver. Jeg har allerede rukket å besteget «Mount Everest» av opphopede klær, og tatt unna et kjøleskap som var sprekkeferdig av mat og annet rot. Mannen min, Remy kom hjem her en dag etter handleturen, og satte varene inn i kjøleskapet. Så påpekte han hvor fult det var, og at det er som å spille tetris. Så her var det bare å hive seg i kast og rydde!
 

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på turfavoritter

Jeg har hatt påskefri, og været har vist seg fra sin desidert beste side. 
 Med velfylte påskeegg, stigende sukkerrus og aktive barn i fri dressur, ble stemningen i heimen fullkommen. 
Tid til refleksjon i de stille kveldstimer har jeg også rukket. For i en hektisk og fullpakket hverdag, er det ikke bestandig lett å være tilstede i kropp og sinn. Autopiloten blir aktivert, og vi lar oss drive med strømmen som glade laks eller sure steinbitere. 
For vi er alle i samme båt, hvor vi må tjene til livets opphold. Men å gjøre dette med et smil er vi alle tjent med. Det gjør livet så mye lettere.
 

Lite har forundret og fascinert meg mer enn selve livet og menneskene i den. Alt har kontraster, sine motsetninger og tiltrekninger. Vi er dessuten styrt av et iboende overlevelses og konkurranseinnstinkt, for å mestre det livet vi skal leve. Og måten man manøvrerer seg fram på er vidt forskjellig. Noen gjør det med stil, mens enkelte ikke skyr noen midler. Jeg har sett eksempler på begge deler. 
I løpet av ditt voksne liv vil du få oppleve å se gratispassasjerer, kontra personer som jobber seg opp og fram på ærlig og redelig vis. Å være «selfmade« vil jeg definere som et privilegium og noe æresfylt. Du har noe, kan noe og er ressurssterk. Gratispassasjerene er klare over sin utilstrekkelighet, og må derfor sko seg på den hardtarbeidende. Og du finner dem overalt. På arbeidsplassen, på skolen, i familien, i vennskap osv. 

Problemene starter når konkurrentene først våkner. Det gjør de så fort de finner noen «truende». De er redde for at noen skal være bedre, og da begynner de straks å hevde seg. De stikker kjepper i hjulene, baksnakker og påvirker sosiale relasjoner rundt. De er farlige. Man er gjerne intetanende, og bare opptatt av å gjøre en god jobb og levere bra resultater. Kanskje er du født med en god personlighet og karisma, som gjør at du blir godt likt av de fleste. Men det gjør ikke konkurrenten, som har bestemt seg for å mislike deg. Det eneste målet for slike er å se deg feile, få drømmene knust og frarøve deg muligheter. 

Det har hendt at jeg i godt voksen alder bare har måttet «spille død». Du lar konkurrentene tro at de har vunnet, for at de skal slippe grepet rundt deg. Du oppdager at de tar over absolutt alt rundt deg. Det er både hardt og nådeløst..

Men så senker konkurrenten garden og skuldrene. Du har jo blitt sjakk matt, tror de. Og med senket kamplyst, forsvinner også den tilgjorte fasaden. Det betyr at de etterhvert vil komme til å vise sitt sanne jeg. Og når de gjør det, vil folk oppdage hva de er, og så faller masken. 
 

Sannheten kommer alltid for en dag, og det gode vil bestå. Men prøvelsene og utfordringene vil alltid ligge på lur. For meg er det viktig å få understreket hvem jeg ønsker å være, og hvilke verdier jeg vil bære med meg. Hva jeg ønsker å assosiere meg med er mitt ansvar fult og helt. 

Her har jeg lekt meg litt på kjøkkenet, og laget smoothie bestående av frukt, bær og grønnsaker! Den gikk rett hjem hos barna og mannen i huset.
Det er sundt, mettende og en fargefest i seg selv. 
Jeg har i det siste begynt å utfordre meg selv på kjøkkenet, og hopper derfor ut i alskens middager og desserter. Det er gøy og gir mestringsfølelse. Ekstra voksenpoeng scorer vi også!

Remy jobber som brannmann, og hadde med seg kommandobilen hjem i en uke da han skulle være innsatsleder. Barna var selvsagt helt i ekstase over dette, og syntes det var stor stor stas å bli kjørt til skole og barnehage med den. 
 

Ønsker alle en fin vår!

Klem fra Trine

Våren er her, og både naturen og vi våkner opp fra vinterdvalen. Det er så deilig å kjenne gleden stige i kapp med solen, og se temperaturen krype oppover gradestokken! Det er så livgivende, og gir nesten en følelse av å være født på ny. En sårt tiltrengt energiboost i seg selv..

Hverdagen er hektisk med barn, jobb og alt som hører med. Men jeg har blitt en dyktig sjonglør med alle mine baller i luften, selv om enkelte dager kan by på et aldri så lite show.
 Det er ekstra godt å komme hjem til sin egen space, og flate helt ut etter arbeidsdagen som et bjørneskinn.

Våren vekker også arbeids ånden i oss, og det vaskes, ryddes og stelles i hver en hage. Noen nyseutbrudd har vært å høre, og da vet vi at pollensesongen har gjort sitt inntog. 
Vi har begynt å pusle litt i vår grønne sone, og planlagt litt småprosjekter. Det er så gøy, og mulighetene mange! For 7 år siden opprettet jeg facebook gruppen «Redd humlene/biene våre», i forbindelse med alle medieoppslag og bekymringene rundt insekter som stadig minker i antall. For har vi ikke insekter som bidrar til pollinering, vil vi heller ikke få mat på bordet. I gruppen min er det mulig å få gode tips til hvordan en kan gjøre hagen til et humle/bie vennlig sted. Og det er så gøy å se hvor engasjerte og kreative folk er på dette feltet! <3 Alle som ønsker er velkomne til å bli med i gruppen! 
 

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på turfavoritter

Vi handler en del inn fra Hageland Slætta, som er et lokalt hagesenter her vi bor. Det er et sted som vi liker å besøke, for god service og kvalitetsprodukter. Våre frukttrær, bærbusker og hagemøbler stammer bl.a derifra. Og om høsten kan vi nyte alt fra plummer og moreller, til epler og pærer. Og barna syntes at det er stor stas å få sanke selv. 
 Jeg er oppvokst i kalde vakre nord, og er ikke vant til slikt. Så jeg gikk helt av skaftet og skulle ha mange ulike frukttrær, når vi bygde huset og anla hagen. 

Rundt oss rusler Estelle. Hun er en ung adoptivkatt av rasen maincoon, som vi valgte å ta til oss for ikke så lenge siden. Og er bare helt nydelig! 
Hun prater mye, er selskapssyk og i overkant glad i å følge med på fuglene. Ikke sjeldent hender det at hun kommer hjem og legger fangsten sin ved ytterdøren. Da blir hun kry og mjauer mye. Jeg har hørt at katter gjør slikt fordi de er så glade i sine eiere, og anser dem som sin flokk. Det er deres måte å gi en «gave« på. Noen liker det, og andre ikke. Jeg for min del syntes det bare er søtt.
 Når alarmen går om morgenen, åpner hun dørene på alle soverom. Hun skjønner da at vi skal stå opp, og gir oss denne «servicen». Men på helg er vi ikke like begeistret, da vi helst skulle ha sovet litt lengre..

Nå skal frøene i jorda, og det er ingen tvil om at dette fenger barna! Hvert år når vi gjør dette, titter de daglig opp i spirekassen for å se om det har skjedd noe spennende. Her har vi et utvalg bestående av sukkererter, gullerøtter, jordbær, koriander og sitronmelisse. Så har vi snakket om å anskaffe oss et drivhus, for å muliggjøre dyrkingen av flere sorter. For ingenting er som selvdyrkede urter fra egen kjøkkenhage!

Her er spirekassen, laget med kjærlighet av Remy og barna. Den er tilpasset vinduskarmen i huset og kan stå innendørs. Kassen har jeg latt stå ute i vær og vind, for å få den grå rustikke fargen. Og nedi ligger det avkappede melkekartonger, som altså fungerer som provisoriske potter. 

Disse har vi også adoptert. Barna ønsket seg pinnedyr, så nå har de fått plass hos oss. De er insekter som ligner pinner, for lettere å kunne kamuflere seg i naturen. De biter ikke, og er barnevennlige. 
 De skal kun holdes innendørs i et såkalt «terrarium», da de bare tåler varmt klima. Han jeg har på hånden fikk bli med ut en kjapp tur, og med oss hadde vi sitronmelisse som pinnedyr er kjent for å like.

Håper alle nyter våren til det fulle, og så håper jeg at vi får mange finværsdager fremover! 
 

Klem fra Trine

Det hele starter med oss selv. 

Et av livets største mysterium og uoppdagede hemmelighet, er hvem vi egentlig er. Vår personlighet blir til allerede fra fødselen av, og videre formet av det miljøet vi skal vokse opp i. Noen styrkes og andre svekkes, basert på bagasjen en tar med seg videre på livets ferd. Omgivelsene vi havner i og de hendelser som skjer, prøver oss på godt og vondt. Spørsmålet er bare hvilke verktøy vår personlige bagasje innehar, og hvordan vi velger å bruke det. Noen vet med sikkerhet hvem de er, og er trygge i kropp og sinn. Andre må begi seg ut på en reise for å finne seg selv. Det kan handle om mål om å oppnå personlig vekst, bli hel  gjennom utfordringer og opplevelser. Eller bare starte med blanke ark.
 

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på turfavoritter

Livet er kanskje ikke for amatører, men arenaen og mulighetene er like for alle. Der det er dører, kreves det nøkler. Og nøkkelen, det er deg! Dørene er gjerne de menneskene og mulighetene du møter på veien. Noen slipper deg inn, og andre ikke. Men det fine med disse berømte dørene er at den som stengte seg for deg, ikke nødvendigvis var av det beste. Du kan likefult få oppleve at den neste som åpner seg var noe av det mest fantastiske som kunne skjedd deg. Og kanskje bedre?

Det er her du som person kommer inn. Din personlighet og dine evner spiller en helt sentral og avgjørende rolle. Det finnes bare èn av deg, med et tankesett og unikhet som er noe helt for seg selv. For så fantastiske er vi. Og det er ikke meningen at vi skal passe inn overalt. Livet vil med tid og stunder finne oss, og tildele de plassene hvor våre stier fører hen. Du vil bli satt pris på, og det finnes alltid noen for alle og enhver. 

 Gir livet meg sitroner, så kan du være sikker på at jeg lager deilig lemonade ut av det. Jeg forsøker å snu alt til noe positivt. Det må komme noe nyttig ut av det, som f.eks.lærdom og ny kunnskap. For det får vi aldri nok av i dagens samfunn, hvor vi må tilegne oss kunnskap og tilpasse oss hurtig. 

Hele mitt liv har jeg vært både rotløs og søkende, samt positiv og rolig selv når det stormer som verst. En styrke som jeg er sikker på er nedarvet fra den gamle slekten. Men jeg hadde også noe mer ved meg som jeg aldri turte å snakke om. Det har vært med meg helt siden fra jeg var barn. Jeg var i stand til å både se og høre de døde. De kom til meg uten at jeg forsto hvorfor, og jeg trodde i fullt alvor at jeg drømte i våken tilstand, eller var blitt “gal”. For meg var det en skam at jeg opplevde slike ting, så jeg fortalte aldri noe av dette til mine foreldre og venner av meg. Alt dette fikk meg til å føle meg så annerledes og rar, så jeg stengte det inni meg. Det var jo tabu den gangen, og man kunne få negative merkelapper.
Jeg har livlige drømmer når Jeg sover, hvor jeg husker i detalj hva jeg drømte om. Mange av drømmene skal dessuten ha stemt med virkeligheten, og fungert som et slags «forvarsel». Det har hendt at jeg har ringt til mine nærmeste for å advare.

Etter hvert som jeg vokste til, ble jeg stadig flinkere til å “lese” folk. Andres emosjoner og sinnsstemning kunne jeg føle på kroppen, og jeg visste med stor sikkerhet hvem som var til å stole på og ikke. Jeg føler på en uro og redsel i magen når jeg treffer mennesker som ikke har gode hensikter. Samtlige av dem er også klare over at jeg kan se deres usinn, og unngår ofte blikket mitt. Nervøse blir de gjerne også, eller til og med sinte. 
 Men jeg ser også mye fint gjennom mine mange menneskemøter. Noen har et vakkert indre, som gjenspeiler seg f.eks i flotte verdier, utstråling og holdning. Du bare kjenner det og vet det helt sikkert.

Går jeg inn i hus kan jeg kjenne på energier og stemninger. Det har hendt at jeg har blitt kvalm, og at det plutselig slipper taket like brått som det kom. Går jeg sammen med eller møter personer, kan jeg også få opp informasjon om dem ubevisst. Jeg lærer dem fort å kjenne, selv de jeg ikke har møtt. Jeg kan også føle deres emosjoner på kroppen. Er noen f.eks i sorg, kan jeg føle sorgen. Smerten kjenner jeg, så vel som med glede. Det oppleves sterkt. 

Overalt hvor jeg ferdes fanger jeg opp mange ting, og det er både spennende og energitappende. Noe jeg alltid har måttet leve med. Men jeg har aldri sluttet å spekulere i hvorfor jeg er skrudd sammen slik. Det har plaget meg i årevis. Har jeg noen spesielle evner, eller innbiller jeg meg dette? 

Det er her min personlige reise nå har kommet til. Nemlig reisen i meg selv og i mitt indre. Og jeg trengte hjelp til å finne ut av dette!

Elisabeth Lian skulle bli personen som kunne hjelpe meg. Hun jobber som klarsynt medium og er svært anerkjent for sine klarsynte evner. Lite visste jeg at vi også delte felles slektslinjer, noe som gjorde gleden ekstra stor! Kanskje lå det noe mer i dette likevel, da vi hadde fått tildelt denne naturgaven. Vi begge hadde utrolig mye til felles, og slekter også både på det norske og samiske.

Elisabeth framstår rolig, klok og fattet gjennom telefonsamtalen. Hun begynner med å fortelle at jeg er et naturbarn. At jeg er i pakt med naturen, ekte og naturlig. Hun kan også se at det har vært mye nærhet til skog og hav i min barndom, noe som stemmer på en prikk. I min oppvekst tilbrakte vi så mye tid vi kunne i Tysfjord, hvor mamma har feriehus. Der utfoldet jeg meg i den rike nordnorske naturen, og fikk kjenne på alle mine sanser. Det ga meg glede og en frihetsfølelse. For meg er det rene lykkepillen å være utendørs, noe jeg i dag gjør så ofte jeg kan.
 Videre ser hun meg også som sterk, og at jeg er en lærevillig «gjør det selv» dame. Men hun kunne også se at jeg bar på en liten sorg. En sorg over å lenge har måttet greie meg selv, uten å få hjelp. For det har jeg ikke vært særlig flink til å be om. Og når jeg av andre oppfattes som sterk og selvstendig, vil dem naturlig nok ikke tilby en hjelpende hånd. Men nå har jeg blitt flinkere til dette. Jeg strekker ut mine hender, og håper at noen vil ta dem i sine. 

«Du er født med mye lys energi», forteller Elisabeth videre. Hun kan bekrefte at jeg har et kraftsenter og er en klarsynt. Jeg er en lysarbeider som vil jobbe for det som er godt. Jeg betror til henne om alle mine møter fra den andre siden, og lurer på hvorfor de kommer til akkurat meg. Da svarer hun at de kommer til meg fordi de ønsker å kommunisere. De vil kanskje fortelle meg hvordan de døde, og eller har et ønske om å bli sendt over til lyset. 
 

Jeg har alltid hatt et brennende og iboende ønske om å hjelpe andre. Bare det å kunne få være til stede og eller hjelpe de det gjelder gjennom samtaler, gir meg glede. Jeg vil «ta bort» andres smerter som sitter på følelser og psyke, og få dem til å føle seg vel. Jeg har nok varme å gi, og tid til å lytte. Gråt er noe jeg reagerer sterkt på, som også utløser beskytter trangen. Jeg fanger fort opp de av dem som trenger varme.
 

Etter samtalen med Elisabeth Lian, ønsker jeg å utforske evnene mine mer. Det er viktig for meg å få omfavnet og utviklet dem. Jeg blir dratt i den retningen. Hvem vet om jeg med tid og stunder gjør mer ut av dette. I vært fall er det sikkert at jeg stiller meg ydmyk til det hele. Vi får alle tildelt hver vår ulike rolle, og det er bruk for og plass til oss alle. 
 

Hei, og riktig godt nytt år!

Nå er jeg tilbake igjen for fullt etter jula, og gleder meg til mye skriveri framover:) Håper alle har kost seg med hyggelig og etterlengtet samvær med familie, venner, god mat og god stemning. Det har nemlig jeg gjort. Men nå er det tilbake til striskjorten og havrelefsa! 

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Det gamle året er nå tilbakelagt, og et nytt et skal til å begynne. Hva vi tar med oss fra i fjor er så forskjellig, på godt og vondt. Men en ting er sikkert, og det er at vi kan velge å se det fra den positive eller negative siden. Jeg tenker at det ikke er så dumt å se det med positive øyne. Har du feilet, så lær av det. Har du falt, så reis deg opp og vis både deg selv og verden hva du er laget av! Vi har ingenting å tape på å gjøre det. For samme hva som har skjedd så er det du som har kontrollen. Dette kan du komme styrket ut av. Dører blir stengt, og nye vil åpne seg. Det er helt greit å feile, vi er tross alt mennesker alle sammen. Å velge å være positiv og optimistisk hjelper på humøret og gjør deg glad. Du må bare håpe, tro og gjøre ditt beste ut fra den situasjonen du er i. Ting kan bli bedre og ordne seg på et vis. Det handler om å bruke det negative til noe positivt..

Mange har sikkert vært syke, følt seg ensomme og direkte berørt av pandemien. Vi utkjemper alle våre kamper. Men noe har vi lært gjennom denne tiden, og det er hvor viktige vi er for hverandre. Vi setter høy pris på gode samtaler og de små tingene i hverdagen. Det vi kanskje tok litt for gitt før. 

For det nye året skal jeg starte på ny frisk. Det vil bli et år hvor jeg skal finne ut mer om meg selv gjennom opplevelser, utfordringer, menneskemøter og samtaler. Det vil bli en følelsesmessig og fin reise, hvor jeg skal slippe meg løs og kjenne på både glede, ubehag, redsel og spenning. 

Det startet allerede 1. nyttårsdag da jeg bestemte meg for å gjøre noe så grensesprengende som å ISBADE!

Jeg har alltid sett på isbadere som noe helt eget. De er tøffe, sprø og med en kroppskontroll du bare kan se langt etter. Dette kunne jeg aldri ha kastet meg ut i, jeg som er så pysete og vant til boblebad. Men nå gikk det en faen i meg. Jeg våknet 1.nyttårsdag, kikket ut vinduet og ville finne på noe. Men hva? Så leste jeg om det tradisjonelle nyttårsbadet, og vokste raskt på tanken. 

Jeg kontaktet da to lokale isbadere som jeg visste hadde dette som livsstil. Og de møtte meg gladelig for et isbad. Og valget falt på en fin liten lokal strand.

Jeg vrengte av meg klærne, stålsatte meg og satte i et kraftfullt skrik som sikkert hørtes langt inn i bygda. Så løp jeg ut i det vinterkalde havet, hvor isbaderne sto smilende og ventet. De var gode å ha, og ga meg nyttig veiledning for hvordan jeg skulle takle å være i vannet, og lærte meg at mye handler om mental trening og teknikker. Det sitter nemlig i hodet. Et viktig tips som nyttet, var å tenke positivt om kulde. Jeg kunne til slutt ikke tro hva jeg hadde gitt meg ut på, når jeg faktisk var under vann. Og at jeg hadde greid det!

Å isbade var slettes ikke så vondt og grusomt som jeg alltid hadde trodd. Det var heller en fin og magisk opplevelse! Du får en helt utrolig endorfin og lykkefølelse, nesten som å være på spa. Og den mestringsfølelsen du får er bare helt fantastisk.

Å isbade skal være både sunt og styrkende på immunforsvar, kropp og psyke. Når kroppen min ble vant til det kalde vannet, så klarte jeg å gå uti en gang til og legge på svøm. Det var både magisk og deilig! Og det er riktig som mine isbadende venner sier; Du kan faktisk bli avhengig av ritualet. Så jeg er faktisk villig til å gjøre dette flere ganger. Skal du prøve dette for første gang(eller isbade generelt), er det veldig lurt å ta med noen badevenner. Dette for å kunne ha trygghet, pluss at opplevelsen av badet blir sterkere når du deler den med noen. 

For meg var dette en vakker opplevelse, hvor jeg fikk testet både hode og kropp. Sjelen er renset, og jeg er nå klar til å ta fatt på et år som skal bli fantastisk vilt! 
Kanskje har jeg funnet et nytt fellesskap som jeg nå skal bli en del av? 

Det er godt å vite at vi kan nyte godt av den kalde årstiden, ved å gripe de muligheter som finnes. Og mye er gratis, alt etter hva du gjør det til selv. Bare fantasien setter grenser!
Jeg har valgt å gjøre det som gjør meg glad, og jobber med å ta de beste valg for meg selv. Dette er viktig for ens egen trivsel og lykke. For har vi det bra, presterer vi bra. Folk rundt deg vil dessuten sette pris på at du er glad, for smil og positivitet smitter over.

Pandemien er fremdeles over oss, og da er det viktig å passe på ha det gøy og å få styrket livskvaliteten. 
Må dere ha all lykke til med oppstarten av hverdagen igjen! Det er jo litt godt å komme i gang og 🙂

Hvordan blir ditt år 2022?

Kong vinter har skjenket oss den første vintersnøen, og vi er minst like uforberedt på den i år som i fjor.
 Jeg får en frisk og kald start om morgenen. For her må jeg virkelig hive meg i kast og skrape bilruter, koste og fyre opp alt som er av varme for å få den snødekte isskulpturen til å ligne en bil. Å åpne de igjenfrossne bildørene, blir til de reneste basketak! 
 Mange er også veldig forsiktige på veien, så her må vi lide oss gjennom en sneglefart på 40km i 70 sonen. Og før jeg rekker å komme meg i tide på jobb, har jeg kokt over i stresshormoner. 

Det er slike dager vi har nå i vinterkulden.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Men jeg elsker vinteren! 
 Naturen blir så annerledes og magisk med sin snødekte prakt. Det glitrer i vinterlyset og lukter av ren og kald luft.. 
Det vekker så mye i meg, som de iboende minnene jeg har fra barndommen i nord. Det var kaldt og magisk. Jeg er født i kulde og har opplevd mange harde vintre fra barnsben av. Utrustet med «bumma sko» i ull, løp jeg ut i det fri. Jeg fulgte etter dyrespor og lyttet til vinterlyden. Om kveldene når jeg skulle legge meg, syntes jeg at lyden av brøytebilene var skumle, minnes jeg. De måtte jobbe støtt for å bekjempe de snørike veiene. 
 Og når natt ble til dag, kunne vi ofte finne elgen traskende omkring. Og da gjerne i hagen vår hjemme i Narvik, da de rigget seg godt til og overnattet i en seng av snø på plena.
 Dette gikk hardt utover rips og solbærbuskene våre, som endte opp som en god frokost. 
 I ren frustrasjon skal jeg til slutt ha gått på kjøkkenet og hentet en potet, som jeg kastet etter den ene storspiseren. Og da ble han sur og bykset etter meg! 

Jeg tenker mye på det med å finne glede i hverdagen, og verne om sin egen lykke. Samt gjøre ting som gjør deg glad, og å få være sammen med mennesker som løfter deg opp og vil deg vel.
 Viktig er det også å se det positive og fine med andre. For mennesker er som gullbarrer. Det er om å gjøre å få gullet til å skinne! 
 

Jeg er veldig stolt over å ha så flotte folk i livet mitt, og jeg kommer stadig over nye skatter. Å få møte og bli kjent med fantastiske mennesker, har utvidet horisonten min og utviklet meg. Jeg har lært så mye av dem, noe jeg er dypt takknemlig for..

Når du stopper opp og snakker med en person, kan du få mye ny kunnskap og noen tankevekkere. Derfor er det viktig å møte alle med et åpent sinn, og lytte med hjertet.

Vær ikke redd for å følge dine drømmer, og for hva andre måtte mene om deg og ditt. Kommer det negativitet din vei, så rist det av deg. La ikke noen få bestemme hvordan du skal føle deg, og vær som sagt din egen lykkessmed. 
 Jeg lærer mine barn dette, samt viktigheten av å tenke selv. 

Her forleden tok vi middagen ute ved bålpannen. Jeg tok meg selv da i å tenke på tiden framover, og for hvordan den skal bli for meg.
 Den beste julegaven en kan gi seg selv, er å lære å slippe seg selv fri og være den man er. La unødvendige bekymringer og negativitet slippe tak, og å unne seg selv å ha det godt. 
 For å komme dit er man nødt til å ta en rekke grep og forhåndsregler. Og vi starter da med oss selv. 

Ta vare på den fine tiden nå i julen, og forsøk å senke skuldrene. Julen kommer uansett med eller uten hybelkaniner i hus, og den kaken du aldri rakk å få bakt.

Finn ditt vinterland, og lek deg rundt på ski, akebrett eller hva enn du måtte ønske! Fyll dagene med en god dose lykke.
 

Klem fra Trine

Trine Mari Ursin Nygårdsvoll

Havet er snillt med sine små båra, som taktfast slår mot fjæresteinene. Og solen sender sine siste livgivende varme stråler, før det forsvinner. Dagen er på hell, og luften begynner med ett å bli rå og kjølig. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Havet gir meg ro, og jeg fylles opp med ny energi. Et utemmet hav med voldsomme krefter, er også både skummelt og forlokkende på samme tid.. En opplevelse jeg sjelden lar gå fra meg, de gangene været er i opprør. 

Min sterke tilknytning til sjøen ligger dypt forankret fra barndommen. 
Vi tilbrakte mye tid på strendene om somrene i Tysfjord. Der lærte jeg mye, spesielt det med å ha respekt for havet. Det gir mye glede, men der er også farer som lurer. 
 Mamma var opptatt av dette. Hun fulgte oss med et erfarent og vaktsomt blikk, når vi løp rundt i fjæra på våre små føtter. 
 Kvikksand og marbakken fikk vi god kjennskap til. Det var mammas store skrekk.
 

En sommerdag for flere år siden var jeg på Retiro, som er en badeplass i Molde. 
 Det var mange som trakk dit i varmen, og stemningen var det ikke noe å si på. 
 Sjøen var ikke spesielt varm minnes jeg, og en kamerat som var med meg og søsteren min turte ikke gi seg utpå. Han dyppet tåen i vannet, og rykket til i bannskap. Da gikk det en faen i meg, og jeg løp mot sjøen for å vise han hva vi nordlendinger var gode for. Jeg lo, til hans store forskrekkelse. Det mannlige egoet var såret.

Vannet sprutet omkring meg i spranget, og med et byks var jeg uti. Så forsvant plutselig grunnen under meg, og ned i dypet falt jeg. Jeg skjønte straks at jeg hadde falt ned en bratt skråning, til tross for at dette var nærme land. Farten ned var for stor til at jeg kunne stoppe. Det var mørkt, og vannet ble kaldere. Så nådde føttene til slutt bunnen, og jeg startet desperat svømmingen oppover. Full av adrenalin. 
Da jeg endelig brøt overflaten og så lyset, sto sjokket tydelig skrevet i ansiktet mitt. Men jeg var flau nok til ikke å meddele mitt ufrivillige dykk i dypet. En skikkelig bratt marbakke var det kanskje ikke, men det satte et støkk i meg likevel. Det skal sies.
 

Jeg var et kreativt og rampete barn, og gikk sjeldent av veien for å leve dette ut i praksis. 
Vi elsket å fiske krabber fra sjøen, for å studere dem. 
Broren min som er eldre enn meg, var ofte iført langstøvler på strandturenene våre. Og så snart jeg oppdaget at han hadde gått fra dem, listet jeg meg usett bort og slapp en krabbe oppi en av dem.
 Så satte jeg meg sammen med mamma, for å sole meg. Så kom broren min etterhvert bort for å spenne på seg støvlene sine. Han senket den første foten ned i den «riktige» støvelen, og da ble det fullt liv. Og opp kom foten med den krigshissige krabben, som hadde tærne fullstendig i sine klør. Og han klep for det han var god for! Jeg krysser fingrene for at mine barn ikke blir fult så oppfinnsomme der. Mine skotøy skal jeg i vært fall vokte meg vel for, da det ikke er grenser for hva barn kan putte i dem..

Det er hektiske tider nå, hvor jeg jobber utrolig mye. Men det føles godt å kunne bidra sammen med så mange flotte og dyktige mennesker, for at hjulene i samfunnet skal gå rundt. Jeg er veldig stolt over å ha to samfunnskritiske jobber, og vite at det nytter å gjøre en hardt innsats!  
 Alt henger sammen, og vi er alle en del av det store bildet. Det være seg leger, sykepleiere, butikkansatte, renholdere, søppeltømmere osv.

Det er så mange viktige yrker, og jeg vil rette en stor takk for den fantastiske og beundringsverdige innsatsen alle gjør! 
Jeg elsker også inspirerende mennesker, og de av dem som ønsker å gjøre verden til et bedre sted. Samtlige er f.eks opptatte av å reise rundt for å gjøre foredrag, og dele av kunnskapen og erfaringen sin. I en tid hvor vi kanskje er litt ekstra tunge til sinns, er inspirasjon, glede og humor en fin ting å formidle. 
Jeg bruker en del hverdags humor som f.eks her en dag på jobben min på Rema, hvor vi hadde kakelotteri. Det kom et ektepar til meg med vinnerloddet, og som ønsket å hente premien. Da tilkalte jeg en kollega, og sa til han med alvorsfull og amper stemme: «Nå har vi ingen tid å miste! Gå rett inn på kjøkkenet nå og smell i hop ei kake så fort som mulig!»

Spøken tok kollegaen min med et smil, og kaken slapp vi heldigvis å «bake». Ekteparet fikk med seg ei ferdig marsipankake og en god latter, før de forsvant ut døren. 
Det er viktig med litt humor og latter i jobben, som jeg mener er helt essensielt for at vi skal ha det bra og trives. For meg ligger dette helt naturlig i meg, da jeg er oppvokst med dette i nordnorge. 
 

I disse tider har folk allerede begynt å ta fatt på juleforberedelsene. Butikkene bugner av jul! 
Julen er personlig veldig viktig for meg, og den mest magiske tiden på året..  
 Jeg tenker også ekstra på de av dem som gruer seg til julen, og som kanskje allerede nå går med en vond følelse i kropp og sjel. Kanskje har de ingen å være sammen med, mangler familie/venner, og eller opplever utenforskap?

Jeg har hørt om at noen åpner hjemmene sine, og tar inn fremmede i julevarmen. Det er så rørende og fint. Viktig er det å se hverandre, og være inkluderende. At vi er genuint opptatte av å behandle alle rundt oss bra. 
 

Smil og si hei. Ingen er for høyt hevet til ikke å gjøre dette..

Klem fra Trine
 

Bladene faller fremdeles i den kjølige og friske luften, og dagene viser seg fra sine mange sider. Vi blir tunge og trette i kroppen, og er veldig klare for innekvelder på sofaen med pledd og kakao!

November er en vakker tid, hvor vi blir vitne til at naturen begynner å fryse til. Vi nyter siste rest av høstens fargespill, og kan glede oss over glitrende snøkrystaller og det livgivende vinterlyset. De kalde kveldene vil også by på sitt himmelshow, i form av tindrende stjerner og det dansende nordlyset. 

Det levner ingen tvil om at tider som denne virkelig krever sitt av oss. For med en kraftanstrengelse drar vi oss halvt levende opp om morgenen, og hopper vaklende inn i vinterskoene. Med kaffe tanket opp og frokosten spist i ekspressfart, er vi omsider klare for å gripe dagen med det den har, som de hverdagsheltene vi er. 

Noen morgener må jeg beinfly innom butikken for å hurtighandle noe til lunsjen. Jeg glemmer aldri synet som møtte meg en dag av en røslig mann som midt oppi sitt eget stress greide å kollidere med sitt eget kaffekrus fra hånda, i et tappert forsøk på å raske med seg varene kjapt. Med det som så ut som en eksplosjon av kaffe over seg, løp han ut dørene med lunsjen sin i havn. I en eim av kruttsterk kaffe..

Noen starter dagen med en smell, det skal sies. I værtfall er det sikkert at å «skynde seg sakte» absolutt kan ha noe for seg.

Mørketiden er jeg oppvokst med, og det har lært meg til å sette pris på livets små gleder. 
 Å fylle dagene med varme og givende samtaler, latter, god og sunn mat, frisk luft og morsomme aktiviteter er det som får meg igjennom dagene. Jeg starter alltid morgenen med å sette pris på en kopp med varm drikke, og sier til meg selv at det er en ny dag med nye muligheter. Dagen skal bli så fin som jeg legger opp til selv.

Tiden står litt stille nå i påvente av julen som snart kommer. Jeg har derfor gjort meg opp noen tanker om dette med tid. Tiden vår er nemlig verdifull, hvor jobben og familien står høyt i kurs og krever sin andel. Så sitter du til sist med dine dyrebare minutter for deg selv. Hvordan bruker du dem?

For mange år siden tok jeg og en venn av meg en kjøretur, hvor jeg benyttet anledningen til å tømme bøtta. Jeg snakket i det vide og brede om en person som skal ha oppført seg ugreit. Når jeg var ferdig med utblåsningen, utbrøt så vennen min: “Trine. Nå har du brukt en time på å snakke om en person som ikke er verdt din tid.Tenk, på den timen der kunne du f.eks ha produsert kunst eller gjort noe annet nyttig!”

Dette var noe av det beste jeg kunne fått av en skjennepreken, og har reflektert mye over dette. Nå som godt voksen har jeg også tatt det med meg i livet mitt, og blitt veldig selektiv over hvordan jeg bruker tiden min. Jeg har ikke råd til å kaste det bort på noe som ikke har noe positivt for seg.

Å gi seg selv pusterom i hverdagen er også verdifull bruk av tid. Det er en investering til deg selv og din helse, samt for de rundt deg. Du er verdt det! Det viktigste er at du har det bra. For har du det bra, vil du også være en bedre søster/bror, forelder, ektefelle/kjæreste, kollega og venn. 
 Hverdags «karusellen» kan vi bli dårlige av. 
Når du kjenner at du klamrer deg fast til kaffekoppen og må sette sjøbein for å komme deg igjennom de hektiske dagene, er det på høy tid å ta grep. Kan du gjøre hverdagen litt lettere for deg selv, som å ta vare på din egentid? 

Jeg har hatt både medgang og motgang i livet mitt, og høstet verdifull erfaring som jeg aldri vil være foruten. De personene som har vært der for meg helt fra bunnen av, vil også bli med meg til toppen. For meg er dette et naturlig valg, for disse personene har vist seg som stødige og fine. Og slike ønsker jeg å fremme, og ha som venner.  
 

Hvem har du i ditt nettverk eller din innerste sirkel? 
Har du personer der som løfter deg og setter pris på deg? Støtter deg for den du er i både med og motgang?

Det er disse menneskene du må holde nært. Nemlig de av dem som vil deg vel 🙂 

Ta vare på hverandre i disse kalde men fine tider. Finn positivitet og glede. Skap din egen lykke.

Klem fra Trine
 

Hei!

Mitt fulle navn er Trine Mari Ursin Nygårdsvoll, og jeg er født og oppvokst i malmbyen Narvik. En by med de industrielle bygningene, minnene fra krigens dager og det vakre nordlyset. Dette er stedet jeg elsker å reise hjem til, for å treffe familie og venner. 

Jeg er i dag bosatt på Tornes i Hustadvika kommune, med min mann og våre to barn.Til daglig jobber jeg på Rema 1000 Elnesvågen, og på Mobarn. Jeg er også hobbykunstner og frilufts interessert. 

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Denne bloggen hadde ikke blitt til, hadde det ikke vært for kjendisstylist Erlend Elias Bragstad. Dette er en person som jeg ser veldig opp til og føler jeg kan relatere meg til. Lenge har jeg brent inne med en liten drøm om å skrive og formidle ting, men ikke trodd godt nok på meg selv. Men når Erlend Elias spør meg om jeg ikke kunne tenke meg til å starte en blogg, så skjønte jeg intuitivt at han mente alvor. Han har sett meg og har troen på meg, så hvorfor ikke prøve? 

Den støtten jeg nå får betyr uendelig mye for meg! Og det er nå min reise starter.

På mitt barndomssted i Håkvik var jeg den lille sjenerte jenta som ikke turte å heve stemmen. Jeg var også full av følelser på innsiden, og turte ikke å ta igjen. Jeg ble veldig overveldet av de sterke personlighetene jeg kom over, og det var ingen smal sak å passe inn. Noe jeg for alvor fikk kjenne på kroppen når jeg begynte på barneskolen. En tid jeg ser tilbake på som både fin og tøff. Jeg var stille og rolig av meg, og hang for det meste med gutter. Mye av tiden tilbragte jeg over tegningene mine på pulten i klasserommet, hvor jeg fikk utviklet mine kunstneriske ferdigheter. Noe som på den tiden ikke ble sett på som spesielt kult.

Min far har vært en viktig støtte for meg, og så seg etter hvert nødt til å lære meg å bli tøffere. Jeg skulle vise verden hva jeg var laget av, og “slå” ifra meg der det trengtes for å beskytte meg selv.

I de senere årene fant jeg omsider ut at jeg var høysensitiv og introvert. Jeg hentet styrke og energi i eget selskap eller med personer som var som meg, og ble utrolig sliten av å være med andre. Som høysensitiv fanger jeg opp ting som vanlige personer ikke gjør. Hvordan andre føler seg, vil også jeg føle. Jeg leser også folk svært godt, og ser raskt deres personlighet og indre emosjoner. Slikt krever mye av energien min. Men i voksen alder har jeg lært å leve godt med dette, og fungerer som en sosial og utadvendt introvert. Denne egenskapen kommer godt med i f.eks min barnehage jobb, hvor det er viktig å se den enkelte. Jeg er veldig opptatt av at alle rundt meg skal ha det bra, samt føle seg unike og verdifulle. Det er viktig for meg å hele tiden være i balanse, skal jeg fungere og ha det fint. 

For meg har dette vært et nyttig verktøy når det kommer til menneskelige relasjoner. Jeg vet med stor sikkerhet hvem som er til å stole på og ikke, basert på min intuisjon. Jeg har på den måten unngått å havne i trøbbel og negative relasjoner. Til syvende og sist vil det skinne igjennom hvem vi er. 

Men hvem er jeg og hvorfor er jeg slik?

Jeg har i alle mine barneår fått kjenne på annerledeshet, og det å bli oppfattet som annerledes. Nå i voksenalder ser jeg og søsteren min Merete tilbake på dette. Både hun og jeg har fått høre at vi hadde vår egen måte å snakke på.Vi skilte oss ut, var kunstneriske, livlige og full av sprell!

Samenes nasjonaldag har for meg alltid vært spennende. På barneskolen i Håkvik ble det satt opp lavvo, og servert bidos i vinterkulden. Inne i lavvoene kunne vi også ligge på reinskinn, noe jeg husker at jeg likte svært godt. Vi lærte en del om den samiske kulturen, skikkene, eventyrene og runebommen. Sistnevnte var jeg veldig fascinert over, samt mystikken over det hele. Min dragning til det samiske var absolutt til stede.

Jeg har alltid fått høre at jeg har samiske trekk, men skal av vane ha svart at jeg nok ikke er samisk. Noe annet har ikke jeg blitt fortalt i oppveksten min. Det har flere ganger vært oppe til tema, men brått blitt avvist. Dermed har jeg ikke tenkt noe mer på dette, annet enn at mine trekk stadig blir gjenstand for spekulasjon og undring.

6. februar i 2021 blir samenes dag feiret på jobben min. Jeg blir spurt rett ut om jeg kan samisk. Jeg smiler og sier mitt vante, “nei, det kan jeg selvsagt ikke, for jeg er ikke samisk”. Det ble om litt servert blodpannekaker. Prøvende tok jeg en bit fra den “skumle” kaken. Og smaken sjokkerte meg. Minnene gikk straks tilbake til barndommen da jeg var veldig liten.Et minne jeg egentlig hadde glemt, men som plutselig dukket opp gjennom den karakteristiske og gode smaken.

Jeg hev innpå et par biter til fra  tradisjonsretten og bestemte meg for å ta noen telefoner og en mailrunde etter jobb. Noe som skulle vise seg å gi noen lederspor.

For å gjøre historien kort, så sitter jeg nå med en DNA test fra MyHeritage, som her bekrefter at jeg slekter på det lulesamiske. Det er fremdeles uvant og rart for meg og skulle ta dette innover seg. Samme hvor bortgjemt og tabubelagt dette har vært, er det utrolig hva gener kan ha å si på hvem og hvordan du er. Så for meg var dette egentlig ikke overraskende i det hele tatt. Dette har jo vært iboende i meg helt fra siden jeg ble født, uten at jeg var klar over det. Slikt kan en ikke bare gjemme bort. 

Jeg og søsteren min Merete, har diskutert mye. Vi diskuterer slektskap, vår tilhørighet i Tysfjord på morsiden, det som var før og det som er nå. Fremdeles er det ting som gir oss hodebry. Det var da jeg bestemte meg for å kontakte Erlend Elias, da vi her kunne ha noe til felles. Jeg hadde en sterk og god følelse av at dette var rette mannen å snakke med.

Nå gjenstår det bare å avsløre hvilke samisk slektsnavn vi går innunder.

Kanskje står jeg her en dag i en vakker lulesamisk kofte?

Jeg ble født under nordlyset, og er nært knyttet til naturen. Min mor er fra Tysfjord og har dype røtter der. Så vi tilbragte alt av ferier i mammas barndomshus. Noe jeg er veldig glad for, da stedet betyr noe helt spesielt for meg. I dag som voksen kan jeg se tilbake på alle minnene og opplevelsene der med dyp takknemlighet. Det har formet meg som person på en positiv måte, og gitt meg grunnlaget for god personlig utvikling. Mamma har alltid vært hardtarbeidende, sterk og rolig til sinns. Så har hun også lært oss mye. Vi sanket fra naturen i all slags vær, og holdt sammen. Vi hadde dessuten vår egen humor. Jeg følte meg trygg og fri på dette stedet. Der kunne vi være oss selv, og gjøre det som gjorde oss glade. Noe den trollske naturen, de vakre strendene og den sjarmerende bygda sørget for.

Jeg tror på det spirituelle, og at det finnes mer mellom himmel og jord. Dette har vært med meg helt siden jeg var liten, enten jeg ville eller ei. Jeg fanger opp energier og kan se ting gjennom mentale bilder, noe som hjelper meg til å få en bedre forståelse av folk. Sansene mine er så sterke at jeg noen ganger kan overvære ting fra den andre siden. Det hender seg også at jeg blir kvalm og uvel når jeg f.eks er i eldre hus og eller områder. Jeg har livlige drømmer om nettene, og greier ofte å huske i detalj hva jeg drømte om. I voksen alder har jeg forsonet meg med at dette vil være med meg resten av livet. Noe jeg har måttet være åpen om til min mann, Remy. Jeg har i ettertid fått vite at dette nok ligger i familien, som jeg ikke visste før nå.  

I min blogg skal jeg begi meg ut på en reise hvor jeg kan få veiledning og hjelp til å forstå denne siden ved meg. Og lære å omfavne den. Jeg gleder meg veldig til å dele denne reisen med dere, da jeg har mange spennende prosjekter som skal skje! Det skal handle om mange ulike ting, og mitt mål er å spre inspirasjon og glede:)

Klem fra Trine