En helt vanlig dag i april var jeg på jobb i barnehagen. Vi var utendørs, og kledd i full mundur for det skiftende været. Så tikket ei melding inn på telefonen. Det var et dødsbudskap! Navnet lyste mot meg fra displayet, og jeg stoppet med ett å puste. Jeg var som forsteinet, og kjente det begynte å svimle for meg.. En forsvarsmekanisme slo inn, for jeg måtte jo jobbe. Både barna og de flotte menneskene jeg arbeidet med trengte meg. Jeg måtte være sterk og fattet, men kjente at kun kroppen var tilstede. Hodet var forsvunnet i en storm av tanker og følelser. Nå skal jeg faktisk i begravelse. Jeg skulle nå snart ta farvel med et familiemedlem, som var en viktig del av oppveksten min. 

Plutselig var vi på pysjamasflyet fra Molde, datteren min Nora og jeg. Det var onsdag og klokken viste 06.45. En kjølig luft møtte oss den morgenen..
I koffertene våre hadde vi pakket med det vi trengte for de dagene vi skulle være i Narvik/Tysfjord. Men min var så smekkfull at jeg fryktet den skulle sprekke under ferden mot nord. Mannen min Remy måtte sitte på kofferten min for at jeg skulle greie å lukke den!
Begravelsen var rett rundt hjørnet, enten vi var klare for det eller ei. 
Frokosten og iskaffen fortærte vi ombord på flyet, og vi nøt utsikten fra vinduet.

Vel framme i Narvik skinte solen, og malmbyen viste seg fra sin flotteste side. At vi tok med oss solen er jeg nesten overbevist om. For været har vært ganske dårlig i tiden før vi kom, skal vi tro familien. 
Vi stasjonerte oss i Håkvik hvor jeg er oppvokst, som er et koselig byggefelt med mye natur rundt om. Det var veldig fint å kunne få være sammen med sine nærmeste, dagen før vi skulle i begravelsen i Tysfjord. 
 

Annonsørinnhold

Trendy jakker: Disse får frem vårfølelsen

Så kom dagen. Nå skulle vi sette kursen mot Korsnes kirke i Tysfjord, og følge Helge Walther Lian på hans siste reise. Når vi satt på ferga mot Bognes, var det mange tanker som fløy gjennom hodet mitt. Nå var vi på vei mot kirken hvor Helge befant seg. Bare ikke i levende live.. 
Det var utrolig hardt å tenke på. Vi hadde jo sett sånn fram til å få møtt han i sommerferien, og høre han fortelle sine historier, dele av sin kunnskap- og den gode latteren. 
 

Små hvite lys blir tent for Helge.

Presten leser opp noen vers både på norsk og samisk. Kirken var fullsatt, og det duftet fra det vakre blomsterhavet som omkranset kisten.
 «Liten fuggel» av Vamp spilles fra høytaleren, etterfulgt av Hellbillies sin «Den finast eg veit». Sangene som Helge lyttet mye til når han levde. 
Presten forteller at Helge var nært knyttet til naturen, og passet på alt som kunne spire og gro. Også fuglene viet han stor omsorg for, og sørget alltid for at de fikk det de trengte av mat. 
 Vamp var derfor en favoritt, da de lar naturen snakke først i sine låter. 
Tårene triller. Vi blir alle beveget av prestens vakre tale, av sangen som ble sunget live, og av Helges favorittlåter som ble spilt av i kirken. 
 

Til sitt siste hvilested fraktes vår alles kjære Helge. Vi spaserer sammen i tog mot gravlunden hvor våre forfedre ligger.
 Naturen viser tegn til vår, og vi merker nærværet av mange fugler.
 Vi står i ring, og hører presten framføre den siste talen på melodisk vis, som også var på norsk og samisk. Det var utrolig nydelig å høre på opp i det triste. En sterk opplevelse var det å stå der i de kjente omgivelsene, som jeg har løpt rundt i fra barnsben av. Og det å kjenne den samme lukten og høre lyden av fergene som tøffet på sjøen. Nå er jeg blitt ei voksen dame, som har vært med og hedret et menneske som var der for oss i oppveksten. En person som gjorde de små men betydningsfulle tingene som jeg alltid vil ha i minnet. 
 Dette var det minste jeg kunne gjøre for Helge, nemlig å være tilstede på hans siste reise. Hans bortfall vil vi merke godt, og huset hans vil nå stå der stille og tomt..
 

Kisten har blitt senket i jorden, og han er nå blitt forent med naturen han respekterte og elsket.
 

I mine barnehender ga han meg et hjemmelaget krabbesnøre, som jeg skulle hanke inn de store krabbene med. Og benken i tre som vi satt på ved stranden, hadde han selv bygget og båret ned med sine krefter. Brua som sørget for passasje over elven, laget han på kreativt vis av togskinner. 
 Alltid skuet han utover barndoms stranden med omtanke og kjærlighet i sitt blikk. Og for han betydde familien alt. Når vi dro til Tysfjord, hadde sommeren startet, i følge han.
Ikke sjeldent kom han ruslende opp bakken til vårt feriehus, bærende på ei kaffekanne. Mange hyggelige samtaler har det vært, og uforglemmelige øyeblikk har vi sammen hatt.

Du vil aldri bli glemt, for i våre hjerter vil du alltid være gjemt.
 

Hvil i fred.

Dagen glir over til kveld, og familien samles rundt bålpannen hjemme hos Marianne, hennes mann, Mads og deres tre barn. Solen sender sine siste varme stråler, og stemningen kan nesten ikke beskrives! 
Vi koser oss i hverandres selskap, og prater om løst og fast. Latterdøren blir slått opp til elleville historier, fortalt på nordnorsk vis. 

Denne panteren var et fast inventar i sofaen. Men la deg ikke lure av det søte ytret, for han er nemlig en dyktig musejeger! 
Ikke sjeldent bringer han fangsten sin hjem, i håp om å få litt kred fra matmor og matfar. Man kan trygt si at mottakelsen er blandet, men det er absolutt et gode at musebestanden tynnes litt ut i rekkene.
 

Her var vi en tur i slalombakken i Narvikfjellet, i anledning «Ta sjansen» som skulle arrangeres. 
Det var en helt magisk stemning, og med strålende sol! Og jeg var så stolt over å se hva nordlendingene var gode for der oppe.
Narvik er en ski by, og her vokser vi opp med ski på beina og tøffe vintre.

Vi tok fjellheisen videre opp til Narvikfjellet, og et vakkert skue til fjell og hav åpenbarte seg! 
 

Å se utover Narvik på denne måten, bringer tilbake gamle minner. Jeg har til nå bodd 13 år i Møre og Romsdal, men kjenner fremdeles at det gamle savnet til nord vekkes dypt inni meg. Det er både fint og litt vondt på samme tid..

Her bestilte vi oss vafler inne på fjellkafeen. De var store, mettende og like gode som de ser ut på bildet! 

Så var vi på besøk hos Merete og hennes mann, Manuel! Det er alltid så hyggelig å være  hos dem, som også står oppi et oppussingsprosjekt med en villa som har stått der siden krigens dager. Det bærer på mye historie..
Vi gleder oss enormt til den dagen det nydelige huset blir ferdig! 
De vil da få et unikt hjem med en særegen stil og sjarme.

Livet kan by på litt av hvert med sine prøvelser og berikelser. Og vi har nå bestemt oss nå for å inngå en pakt. For sammen er vi sterke, og flere hoder tenker bedre enn ett. Vi skal jobbe sammen mot en god framtid, og være hverandres støttespillere. For livet er skjørt og litt skakk kjørt.
 

Denne flotte karen heter Marve, som er husets overhode hos Merete og Manuel. Han er viden kjent for sitt runde ytre, så vel som for sine mange sprell. 
Har du hatt en dårlig dag, kan du være sikker på at Marve redder dagen. For han er et ekte terapi dyr som du garantert vil elske!
 

Her er vi ved veis ende, og takker for den vakre og opplevelsesrike turen i nord! 
 Vi har fått en utrolig fin og etterlengtet tid med familien, og møtt så flotte mennesker opp i alt det triste. Men bak skyene er himmelen alltid blå, og lykken den skaper vi hvorenn vi går.

Bildet over knipset vi på Gardermoen flyplass, hvor vi ventet på vårt neste fly til Molde. Den lille reisen har bydd på en del tårer, men også utrolig mye glede. Et kjært familiemedlem har vi tatt farvel med og hedret. Og båndet til resten har vi fått styrket. Hverdagen er travel, men vi må investere mer tid til hverandre.