Våren er her, og både naturen og vi våkner opp fra vinterdvalen. Det er så deilig å kjenne gleden stige i kapp med solen, og se temperaturen krype oppover gradestokken! Det er så livgivende, og gir nesten en følelse av å være født på ny. En sårt tiltrengt energiboost i seg selv..

Hverdagen er hektisk med barn, jobb og alt som hører med. Men jeg har blitt en dyktig sjonglør med alle mine baller i luften, selv om enkelte dager kan by på et aldri så lite show.
 Det er ekstra godt å komme hjem til sin egen space, og flate helt ut etter arbeidsdagen som et bjørneskinn.

Våren vekker også arbeids ånden i oss, og det vaskes, ryddes og stelles i hver en hage. Noen nyseutbrudd har vært å høre, og da vet vi at pollensesongen har gjort sitt inntog. 
Vi har begynt å pusle litt i vår grønne sone, og planlagt litt småprosjekter. Det er så gøy, og mulighetene mange! For 7 år siden opprettet jeg facebook gruppen «Redd humlene/biene våre», i forbindelse med alle medieoppslag og bekymringene rundt insekter som stadig minker i antall. For har vi ikke insekter som bidrar til pollinering, vil vi heller ikke få mat på bordet. I gruppen min er det mulig å få gode tips til hvordan en kan gjøre hagen til et humle/bie vennlig sted. Og det er så gøy å se hvor engasjerte og kreative folk er på dette feltet! <3 Alle som ønsker er velkomne til å bli med i gruppen! 
 

Vi handler en del inn fra Hageland Slætta, som er et lokalt hagesenter her vi bor. Det er et sted som vi liker å besøke, for god service og kvalitetsprodukter. Våre frukttrær, bærbusker og hagemøbler stammer bl.a derifra. Og om høsten kan vi nyte alt fra plummer og moreller, til epler og pærer. Og barna syntes at det er stor stas å få sanke selv. 
 Jeg er oppvokst i kalde vakre nord, og er ikke vant til slikt. Så jeg gikk helt av skaftet og skulle ha mange ulike frukttrær, når vi bygde huset og anla hagen. 

 

Rundt oss rusler Estelle. Hun er en ung adoptivkatt av rasen maincoon, som vi valgte å ta til oss for ikke så lenge siden. Og er bare helt nydelig! 
Hun prater mye, er selskapssyk og i overkant glad i å følge med på fuglene. Ikke sjeldent hender det at hun kommer hjem og legger fangsten sin ved ytterdøren. Da blir hun kry og mjauer mye. Jeg har hørt at katter gjør slikt fordi de er så glade i sine eiere, og anser dem som sin flokk. Det er deres måte å gi en «gave« på. Noen liker det, og andre ikke. Jeg for min del syntes det bare er søtt.
 Når alarmen går om morgenen, åpner hun dørene på alle soverom. Hun skjønner da at vi skal stå opp, og gir oss denne «servicen». Men på helg er vi ikke like begeistret, da vi helst skulle ha sovet litt lengre..

 

Nå skal frøene i jorda, og det er ingen tvil om at dette fenger barna! Hvert år når vi gjør dette, titter de daglig opp i spirekassen for å se om det har skjedd noe spennende. Her har vi et utvalg bestående av sukkererter, gullerøtter, jordbær, koriander og sitronmelisse. Så har vi snakket om å anskaffe oss et drivhus, for å muliggjøre dyrkingen av flere sorter. For ingenting er som selvdyrkede urter fra egen kjøkkenhage!

Her er spirekassen, laget med kjærlighet av Remy og barna. Den er tilpasset vinduskarmen i huset og kan stå innendørs. Kassen har jeg latt stå ute i vær og vind, for å få den grå rustikke fargen. Og nedi ligger det avkappede melkekartonger, som altså fungerer som provisoriske potter. 

Disse har vi også adoptert. Barna ønsket seg pinnedyr, så nå har de fått plass hos oss. De er insekter som ligner pinner, for lettere å kunne kamuflere seg i naturen. De biter ikke, og er barnevennlige. 
 De skal kun holdes innendørs i et såkalt «terrarium», da de bare tåler varmt klima. Han jeg har på hånden fikk bli med ut en kjapp tur, og med oss hadde vi sitronmelisse som pinnedyr er kjent for å like.

Håper alle nyter våren til det fulle, og så håper jeg at vi får mange finværsdager fremover! 
 

Klem fra Trine

 

 

 

Det hele starter med oss selv. 

Et av livets største mysterium og uoppdagede hemmelighet, er hvem vi egentlig er. Vår personlighet blir til allerede fra fødselen av, og videre formet av det miljøet vi skal vokse opp i. Noen styrkes og andre svekkes, basert på bagasjen en tar med seg videre på livets ferd. Omgivelsene vi havner i og de hendelser som skjer, prøver oss på godt og vondt. Spørsmålet er bare hvilke verktøy vår personlige bagasje innehar, og hvordan vi velger å bruke det. Noen vet med sikkerhet hvem de er, og er trygge i kropp og sinn. Andre må begi seg ut på en reise for å finne seg selv. Det kan handle om mål om å oppnå personlig vekst, bli hel  gjennom utfordringer og opplevelser. Eller bare starte med blanke ark.
 

Livet er kanskje ikke for amatører, men arenaen og mulighetene er like for alle. Der det er dører, kreves det nøkler. Og nøkkelen, det er deg! Dørene er gjerne de menneskene og mulighetene du møter på veien. Noen slipper deg inn, og andre ikke. Men det fine med disse berømte dørene er at den som stengte seg for deg, ikke nødvendigvis var av det beste. Du kan likefult få oppleve at den neste som åpner seg var noe av det mest fantastiske som kunne skjedd deg. Og kanskje bedre?

Det er her du som person kommer inn. Din personlighet og dine evner spiller en helt sentral og avgjørende rolle. Det finnes bare èn av deg, med et tankesett og unikhet som er noe helt for seg selv. For så fantastiske er vi. Og det er ikke meningen at vi skal passe inn overalt. Livet vil med tid og stunder finne oss, og tildele de plassene hvor våre stier fører hen. Du vil bli satt pris på, og det finnes alltid noen for alle og enhver. 

 Gir livet meg sitroner, så kan du være sikker på at jeg lager deilig lemonade ut av det. Jeg forsøker å snu alt til noe positivt. Det må komme noe nyttig ut av det, som f.eks.lærdom og ny kunnskap. For det får vi aldri nok av i dagens samfunn, hvor vi må tilegne oss kunnskap og tilpasse oss hurtig. 

Hele mitt liv har jeg vært både rotløs og søkende, samt positiv og rolig selv når det stormer som verst. En styrke som jeg er sikker på er nedarvet fra den gamle slekten. Men jeg hadde også noe mer ved meg som jeg aldri turte å snakke om. Det har vært med meg helt siden fra jeg var barn. Jeg var i stand til å både se og høre de døde. De kom til meg uten at jeg forsto hvorfor, og jeg trodde i fullt alvor at jeg drømte i våken tilstand, eller var blitt “gal”. For meg var det en skam at jeg opplevde slike ting, så jeg fortalte aldri noe av dette til mine foreldre og venner av meg. Alt dette fikk meg til å føle meg så annerledes og rar, så jeg stengte det inni meg. Det var jo tabu den gangen, og man kunne få negative merkelapper.
Jeg har livlige drømmer når Jeg sover, hvor jeg husker i detalj hva jeg drømte om. Mange av drømmene skal dessuten ha stemt med virkeligheten, og fungert som et slags «forvarsel». Det har hendt at jeg har ringt til mine nærmeste for å advare.

Etter hvert som jeg vokste til, ble jeg stadig flinkere til å “lese” folk. Andres emosjoner og sinnsstemning kunne jeg føle på kroppen, og jeg visste med stor sikkerhet hvem som var til å stole på og ikke. Jeg føler på en uro og redsel i magen når jeg treffer mennesker som ikke har gode hensikter. Samtlige av dem er også klare over at jeg kan se deres usinn, og unngår ofte blikket mitt. Nervøse blir de gjerne også, eller til og med sinte. 
 Men jeg ser også mye fint gjennom mine mange menneskemøter. Noen har et vakkert indre, som gjenspeiler seg f.eks i flotte verdier, utstråling og holdning. Du bare kjenner det og vet det helt sikkert.

Går jeg inn i hus kan jeg kjenne på energier og stemninger. Det har hendt at jeg har blitt kvalm, og at det plutselig slipper taket like brått som det kom. Går jeg sammen med eller møter personer, kan jeg også få opp informasjon om dem ubevisst. Jeg lærer dem fort å kjenne, selv de jeg ikke har møtt. Jeg kan også føle deres emosjoner på kroppen. Er noen f.eks i sorg, kan jeg føle sorgen. Smerten kjenner jeg, så vel som med glede. Det oppleves sterkt. 

Overalt hvor jeg ferdes fanger jeg opp mange ting, og det er både spennende og energitappende. Noe jeg alltid har måttet leve med. Men jeg har aldri sluttet å spekulere i hvorfor jeg er skrudd sammen slik. Det har plaget meg i årevis. Har jeg noen spesielle evner, eller innbiller jeg meg dette? 

Det er her min personlige reise nå har kommet til. Nemlig reisen i meg selv og i mitt indre. Og jeg trengte hjelp til å finne ut av dette!

Elisabeth Lian skulle bli personen som kunne hjelpe meg. Hun jobber som klarsynt medium og er svært anerkjent for sine klarsynte evner. Lite visste jeg at vi også delte felles slektslinjer, noe som gjorde gleden ekstra stor! Kanskje lå det noe mer i dette likevel, da vi hadde fått tildelt denne naturgaven. Vi begge hadde utrolig mye til felles, og slekter også både på det norske og samiske.

Elisabeth framstår rolig, klok og fattet gjennom telefonsamtalen. Hun begynner med å fortelle at jeg er et naturbarn. At jeg er i pakt med naturen, ekte og naturlig. Hun kan også se at det har vært mye nærhet til skog og hav i min barndom, noe som stemmer på en prikk. I min oppvekst tilbrakte vi så mye tid vi kunne i Tysfjord, hvor mamma har feriehus. Der utfoldet jeg meg i den rike nordnorske naturen, og fikk kjenne på alle mine sanser. Det ga meg glede og en frihetsfølelse. For meg er det rene lykkepillen å være utendørs, noe jeg i dag gjør så ofte jeg kan.
 Videre ser hun meg også som sterk, og at jeg er en lærevillig «gjør det selv» dame. Men hun kunne også se at jeg bar på en liten sorg. En sorg over å lenge har måttet greie meg selv, uten å få hjelp. For det har jeg ikke vært særlig flink til å be om. Og når jeg av andre oppfattes som sterk og selvstendig, vil dem naturlig nok ikke tilby en hjelpende hånd. Men nå har jeg blitt flinkere til dette. Jeg strekker ut mine hender, og håper at noen vil ta dem i sine. 

«Du er født med mye lys energi», forteller Elisabeth videre. Hun kan bekrefte at jeg har et kraftsenter og er en klarsynt. Jeg er en lysarbeider som vil jobbe for det som er godt. Jeg betror til henne om alle mine møter fra den andre siden, og lurer på hvorfor de kommer til akkurat meg. Da svarer hun at de kommer til meg fordi de ønsker å kommunisere. De vil kanskje fortelle meg hvordan de døde, og eller har et ønske om å bli sendt over til lyset. 
 

Jeg har alltid hatt et brennende og iboende ønske om å hjelpe andre. Bare det å kunne få være til stede og eller hjelpe de det gjelder gjennom samtaler, gir meg glede. Jeg vil «ta bort» andres smerter som sitter på følelser og psyke, og få dem til å føle seg vel. Jeg har nok varme å gi, og tid til å lytte. Gråt er noe jeg reagerer sterkt på, som også utløser beskytter trangen. Jeg fanger fort opp de av dem som trenger varme.
 

Etter samtalen med Elisabeth Lian, ønsker jeg å utforske evnene mine mer. Det er viktig for meg å få omfavnet og utviklet dem. Jeg blir dratt i den retningen. Hvem vet om jeg med tid og stunder gjør mer ut av dette. I vært fall er det sikkert at jeg stiller meg ydmyk til det hele. Vi får alle tildelt hver vår ulike rolle, og det er bruk for og plass til oss alle.