Sett at korthuset raste og verden gikk til helvete. Kanskje går du på en skvis, eller bare gjorde «noe» som rokker ved den uendelige listen med de uskrevne normer.
Uten at man er klar over det har andre kanskje malt et bilde av deg, hvor deres tolkning og oppfattelse virkelig kommer til syne. Og hvordan vi ser på mennesker er vidt forskjellig..
Men skulle du bryte løs og opptre på en måte som strider mot det bildet som var laget, vil det enten bli hyllet eller møtt med harme.
Å leve ut sitt potensiale kan være utfordrende nok i seg selv, og særlig når du ennå ikke står ved målstreken. På ferden dit vil du møte på alt fra medvind til motbakker, stokker og stein. Men nå over til saken!
Samme hvor du går i livet og høster dine erfaringer, så skal du ikke gråte over de båndene som røk som et stykke dopapir. Det er de ikke verdt!
Sterke bånd skal tåle vekten av deg, som det verdifulle, betydningsfulle og feilbarlige mennesket du er.
Sterke bånd er bygget på ren kjærlighet, tålmodighet og tillit. Det sterkeste materialet som finnes, og med livslang varighet..
Det vender deg ikke ryggen av mindre, selv ikke for skjeve ord og motstrøms handlinger. For du er verdt mere enn som så, noe menneskene i din indre sirkel vet godt. De kjenner deg og aksepterer deg så helhjertet, at «småfeil» ikke får noen betydning.
Jeg folder meg ut og puster godt i hele min kropp. Tar en piruett i tide og utide, og faller kanskje på ræva i et ubevoktet øyeblikk..
Vil jeg være «for flink» i noe, skal jeg være det med god samvittighet. Og gjør jeg feil skal jeg erkjenne det, lære av det, rydde opp og gå videre.
Å være seg selv er en egen «stresstest» i alle former for vennskapelige relasjoner. Og det er kun det solide som overlever.
Poenget mitt er at du skal kunne få føle deg fri nok til å være deg selv, og ikke kjenne på frykten for ikke å bli akseptert.
Vit derfor at du har dine ubrytelige bånd i livet. De er alt du trenger, og en evig påminnelse på at du er elsket og akseptert.
Nydelige vårtegn!
Hestehoven er hardfør og trosser et tøft klima i sin blomstring.
Nå lengter vi etter sommer!
Fysisk fostring ute i det fri. Solen varmer og jeg kunne glatt ha sprunget ute i singlet kjenner jeg.
Et tappert forsøk på å opprettholde sunne vaner på tur.
…Men synde gjør jeg også innimellom!
Endelig var det faktisk mulig å grave seg fram til bålpannen, etter det massive snøfallet vi ble beriket med tidligere..
Min kjære har arbeidet hele påsken, så jeg har måttet aktivisere barna etter beste evne.
Vi har tatt skiene fatt, oppsøkt lekeplasser, vært på stranda, hatt besøk osv.. Heldigvis er ikke barn kravstore, og kan sette pris på selv de enkleste gleder. Familiekos har stått helt sentralt her!
Her besøker vi pappa på jobb:)
Alltid stas å få bli med inn i brannbilen.
Fine tanker i innlegget ditt 🙂
Tusen takk, Mette💖😍💖