Hei!

Mitt fulle navn er Trine Mari Ursin Nygårdsvoll, og jeg er født og oppvokst i malmbyen Narvik. En by med de industrielle bygningene, minnene fra krigens dager og det vakre nordlyset. Dette er stedet jeg elsker å reise hjem til, for å treffe familie og venner. 

Jeg er i dag bosatt på Tornes i Hustadvika kommune, med min mann og våre to barn.Til daglig jobber jeg på Rema 1000 Elnesvågen, og på Mobarn. Jeg er også hobbykunstner og frilufts interessert. 

Denne bloggen hadde ikke blitt til, hadde det ikke vært for kjendisstylist Erlend Elias Bragstad. Dette er en person som jeg ser veldig opp til og føler jeg kan relatere meg til. Lenge har jeg brent inne med en liten drøm om å skrive og formidle ting, men ikke trodd godt nok på meg selv. Men når Erlend Elias spør meg om jeg ikke kunne tenke meg til å starte en blogg, så skjønte jeg intuitivt at han mente alvor. Han har sett meg og har troen på meg, så hvorfor ikke prøve? 

Den støtten jeg nå får betyr uendelig mye for meg! Og det er nå min reise starter.

På mitt barndomssted i Håkvik var jeg den lille sjenerte jenta som ikke turte å heve stemmen. Jeg var også full av følelser på innsiden, og turte ikke å ta igjen. Jeg ble veldig overveldet av de sterke personlighetene jeg kom over, og det var ingen smal sak å passe inn. Noe jeg for alvor fikk kjenne på kroppen når jeg begynte på barneskolen. En tid jeg ser tilbake på som både fin og tøff. Jeg var stille og rolig av meg, og hang for det meste med gutter. Mye av tiden tilbragte jeg over tegningene mine på pulten i klasserommet, hvor jeg fikk utviklet mine kunstneriske ferdigheter. Noe som på den tiden ikke ble sett på som spesielt kult.

Min far har vært en viktig støtte for meg, og så seg etter hvert nødt til å lære meg å bli tøffere. Jeg skulle vise verden hva jeg var laget av, og “slå” ifra meg der det trengtes for å beskytte meg selv.

I de senere årene fant jeg omsider ut at jeg var høysensitiv og introvert. Jeg hentet styrke og energi i eget selskap eller med personer som var som meg, og ble utrolig sliten av å være med andre. Som høysensitiv fanger jeg opp ting som vanlige personer ikke gjør. Hvordan andre føler seg, vil også jeg føle. Jeg leser også folk svært godt, og ser raskt deres personlighet og indre emosjoner. Slikt krever mye av energien min. Men i voksen alder har jeg lært å leve godt med dette, og fungerer som en sosial og utadvendt introvert. Denne egenskapen kommer godt med i f.eks min barnehage jobb, hvor det er viktig å se den enkelte. Jeg er veldig opptatt av at alle rundt meg skal ha det bra, samt føle seg unike og verdifulle. Det er viktig for meg å hele tiden være i balanse, skal jeg fungere og ha det fint. 

For meg har dette vært et nyttig verktøy når det kommer til menneskelige relasjoner. Jeg vet med stor sikkerhet hvem som er til å stole på og ikke, basert på min intuisjon. Jeg har på den måten unngått å havne i trøbbel og negative relasjoner. Til syvende og sist vil det skinne igjennom hvem vi er. 

Men hvem er jeg og hvorfor er jeg slik?

Jeg har i alle mine barneår fått kjenne på annerledeshet, og det å bli oppfattet som annerledes. Nå i voksenalder ser jeg og søsteren min Merete tilbake på dette. Både hun og jeg har fått høre at vi hadde vår egen måte å snakke på.Vi skilte oss ut, var kunstneriske, livlige og full av sprell!

Samenes nasjonaldag har for meg alltid vært spennende. På barneskolen i Håkvik ble det satt opp lavvo, og servert bidos i vinterkulden. Inne i lavvoene kunne vi også ligge på reinskinn, noe jeg husker at jeg likte svært godt. Vi lærte en del om den samiske kulturen, skikkene, eventyrene og runebommen. Sistnevnte var jeg veldig fascinert over, samt mystikken over det hele. Min dragning til det samiske var absolutt til stede.

Jeg har alltid fått høre at jeg har samiske trekk, men skal av vane ha svart at jeg nok ikke er samisk. Noe annet har ikke jeg blitt fortalt i oppveksten min. Det har flere ganger vært oppe til tema, men brått blitt avvist. Dermed har jeg ikke tenkt noe mer på dette, annet enn at mine trekk stadig blir gjenstand for spekulasjon og undring.

6. februar i 2021 blir samenes dag feiret på jobben min. Jeg blir spurt rett ut om jeg kan samisk. Jeg smiler og sier mitt vante, “nei, det kan jeg selvsagt ikke, for jeg er ikke samisk”. Det ble om litt servert blodpannekaker. Prøvende tok jeg en bit fra den “skumle” kaken. Og smaken sjokkerte meg. Minnene gikk straks tilbake til barndommen da jeg var veldig liten.Et minne jeg egentlig hadde glemt, men som plutselig dukket opp gjennom den karakteristiske og gode smaken.

Jeg hev innpå et par biter til fra  tradisjonsretten og bestemte meg for å ta noen telefoner og en mailrunde etter jobb. Noe som skulle vise seg å gi noen lederspor.

For å gjøre historien kort, så sitter jeg nå med en DNA test fra MyHeritage, som her bekrefter at jeg slekter på det lulesamiske. Det er fremdeles uvant og rart for meg og skulle ta dette innover seg. Samme hvor bortgjemt og tabubelagt dette har vært, er det utrolig hva gener kan ha å si på hvem og hvordan du er. Så for meg var dette egentlig ikke overraskende i det hele tatt. Dette har jo vært iboende i meg helt fra siden jeg ble født, uten at jeg var klar over det. Slikt kan en ikke bare gjemme bort. 

Jeg og søsteren min Merete, har diskutert mye. Vi diskuterer slektskap, vår tilhørighet i Tysfjord på morsiden, det som var før og det som er nå. Fremdeles er det ting som gir oss hodebry. Det var da jeg bestemte meg for å kontakte Erlend Elias, da vi her kunne ha noe til felles. Jeg hadde en sterk og god følelse av at dette var rette mannen å snakke med.

Nå gjenstår det bare å avsløre hvilke samisk slektsnavn vi går innunder.

Kanskje står jeg her en dag i en vakker lulesamisk kofte?

 

Jeg ble født under nordlyset, og er nært knyttet til naturen. Min mor er fra Tysfjord og har dype røtter der. Så vi tilbragte alt av ferier i mammas barndomshus. Noe jeg er veldig glad for, da stedet betyr noe helt spesielt for meg. I dag som voksen kan jeg se tilbake på alle minnene og opplevelsene der med dyp takknemlighet. Det har formet meg som person på en positiv måte, og gitt meg grunnlaget for god personlig utvikling. Mamma har alltid vært hardtarbeidende, sterk og rolig til sinns. Så har hun også lært oss mye. Vi sanket fra naturen i all slags vær, og holdt sammen. Vi hadde dessuten vår egen humor. Jeg følte meg trygg og fri på dette stedet. Der kunne vi være oss selv, og gjøre det som gjorde oss glade. Noe den trollske naturen, de vakre strendene og den sjarmerende bygda sørget for.

Jeg tror på det spirituelle, og at det finnes mer mellom himmel og jord. Dette har vært med meg helt siden jeg var liten, enten jeg ville eller ei. Jeg fanger opp energier og kan se ting gjennom mentale bilder, noe som hjelper meg til å få en bedre forståelse av folk. Sansene mine er så sterke at jeg noen ganger kan overvære ting fra den andre siden. Det hender seg også at jeg blir kvalm og uvel når jeg f.eks er i eldre hus og eller områder. Jeg har livlige drømmer om nettene, og greier ofte å huske i detalj hva jeg drømte om. I voksen alder har jeg forsonet meg med at dette vil være med meg resten av livet. Noe jeg har måttet være åpen om til min mann, Remy. Jeg har i ettertid fått vite at dette nok ligger i familien, som jeg ikke visste før nå.  

I min blogg skal jeg begi meg ut på en reise hvor jeg kan få veiledning og hjelp til å forstå denne siden ved meg. Og lære å omfavne den. Jeg gleder meg veldig til å dele denne reisen med dere, da jeg har mange spennende prosjekter som skal skje! Det skal handle om mange ulike ting, og mitt mål er å spre inspirasjon og glede:)

 

Klem fra Trine