Trine Mari Ursin Nygårdsvoll
Havet er snillt med sine små båra, som taktfast slår mot fjæresteinene. Og solen sender sine siste livgivende varme stråler, før det forsvinner. Dagen er på hell, og luften begynner med ett å bli rå og kjølig.
Havet gir meg ro, og jeg fylles opp med ny energi. Et utemmet hav med voldsomme krefter, er også både skummelt og forlokkende på samme tid.. En opplevelse jeg sjelden lar gå fra meg, de gangene været er i opprør.
Min sterke tilknytning til sjøen ligger dypt forankret fra barndommen.
Vi tilbrakte mye tid på strendene om somrene i Tysfjord. Der lærte jeg mye, spesielt det med å ha respekt for havet. Det gir mye glede, men der er også farer som lurer.
Mamma var opptatt av dette. Hun fulgte oss med et erfarent og vaktsomt blikk, når vi løp rundt i fjæra på våre små føtter.
Kvikksand og marbakken fikk vi god kjennskap til. Det var mammas store skrekk.
En sommerdag for flere år siden var jeg på Retiro, som er en badeplass i Molde.
Det var mange som trakk dit i varmen, og stemningen var det ikke noe å si på.
Sjøen var ikke spesielt varm minnes jeg, og en kamerat som var med meg og søsteren min turte ikke gi seg utpå. Han dyppet tåen i vannet, og rykket til i bannskap. Da gikk det en faen i meg, og jeg løp mot sjøen for å vise han hva vi nordlendinger var gode for. Jeg lo, til hans store forskrekkelse. Det mannlige egoet var såret.
Vannet sprutet omkring meg i spranget, og med et byks var jeg uti. Så forsvant plutselig grunnen under meg, og ned i dypet falt jeg. Jeg skjønte straks at jeg hadde falt ned en bratt skråning, til tross for at dette var nærme land. Farten ned var for stor til at jeg kunne stoppe. Det var mørkt, og vannet ble kaldere. Så nådde føttene til slutt bunnen, og jeg startet desperat svømmingen oppover. Full av adrenalin.
Da jeg endelig brøt overflaten og så lyset, sto sjokket tydelig skrevet i ansiktet mitt. Men jeg var flau nok til ikke å meddele mitt ufrivillige dykk i dypet. En skikkelig bratt marbakke var det kanskje ikke, men det satte et støkk i meg likevel. Det skal sies.
Jeg var et kreativt og rampete barn, og gikk sjeldent av veien for å leve dette ut i praksis.
Vi elsket å fiske krabber fra sjøen, for å studere dem.
Broren min som er eldre enn meg, var ofte iført langstøvler på strandturenene våre. Og så snart jeg oppdaget at han hadde gått fra dem, listet jeg meg usett bort og slapp en krabbe oppi en av dem.
Så satte jeg meg sammen med mamma, for å sole meg. Så kom broren min etterhvert bort for å spenne på seg støvlene sine. Han senket den første foten ned i den «riktige» støvelen, og da ble det fullt liv. Og opp kom foten med den krigshissige krabben, som hadde tærne fullstendig i sine klør. Og han klep for det han var god for! Jeg krysser fingrene for at mine barn ikke blir fult så oppfinnsomme der. Mine skotøy skal jeg i vært fall vokte meg vel for, da det ikke er grenser for hva barn kan putte i dem..
Det er hektiske tider nå, hvor jeg jobber utrolig mye. Men det føles godt å kunne bidra sammen med så mange flotte og dyktige mennesker, for at hjulene i samfunnet skal gå rundt. Jeg er veldig stolt over å ha to samfunnskritiske jobber, og vite at det nytter å gjøre en hardt innsats!
Alt henger sammen, og vi er alle en del av det store bildet. Det være seg leger, sykepleiere, butikkansatte, renholdere, søppeltømmere osv.
Det er så mange viktige yrker, og jeg vil rette en stor takk for den fantastiske og beundringsverdige innsatsen alle gjør!
Jeg elsker også inspirerende mennesker, og de av dem som ønsker å gjøre verden til et bedre sted. Samtlige er f.eks opptatte av å reise rundt for å gjøre foredrag, og dele av kunnskapen og erfaringen sin. I en tid hvor vi kanskje er litt ekstra tunge til sinns, er inspirasjon, glede og humor en fin ting å formidle.
Jeg bruker en del hverdags humor som f.eks her en dag på jobben min på Rema, hvor vi hadde kakelotteri. Det kom et ektepar til meg med vinnerloddet, og som ønsket å hente premien. Da tilkalte jeg en kollega, og sa til han med alvorsfull og amper stemme: «Nå har vi ingen tid å miste! Gå rett inn på kjøkkenet nå og smell i hop ei kake så fort som mulig!»
Spøken tok kollegaen min med et smil, og kaken slapp vi heldigvis å «bake». Ekteparet fikk med seg ei ferdig marsipankake og en god latter, før de forsvant ut døren.
Det er viktig med litt humor og latter i jobben, som jeg mener er helt essensielt for at vi skal ha det bra og trives. For meg ligger dette helt naturlig i meg, da jeg er oppvokst med dette i nordnorge.
I disse tider har folk allerede begynt å ta fatt på juleforberedelsene. Butikkene bugner av jul!
Julen er personlig veldig viktig for meg, og den mest magiske tiden på året..
Jeg tenker også ekstra på de av dem som gruer seg til julen, og som kanskje allerede nå går med en vond følelse i kropp og sjel. Kanskje har de ingen å være sammen med, mangler familie/venner, og eller opplever utenforskap?
Jeg har hørt om at noen åpner hjemmene sine, og tar inn fremmede i julevarmen. Det er så rørende og fint. Viktig er det å se hverandre, og være inkluderende. At vi er genuint opptatte av å behandle alle rundt oss bra.
Smil og si hei. Ingen er for høyt hevet til ikke å gjøre dette..
Klem fra Trine
